Blå Amazon
Det var en fredelig dag utenfor en saktegående by i vestlandsnorge. Solen var oppe og smilte på himmelen, spurven slappet av et tre, kun forstyrret av litt bris i løvet. Den bløte lukten av gress var som et komplement for den som trakk pusten dypt nok. All denne herligheten og så kom vi. Den fantastiske stillheten brutt av lyden av tre par høyhælte kvinnestøvler som marsjerte bestemt nedover fortauet ved hovedveien. Ved første øyekast så vi nok relativt ufarlige ut, men hvis noen skulle se om igjen ville de sett hunndjevlene. Under moteriktige solbriller lyste røde øyne. På fingrene usynlige klør. Men søte lepper klar til å forføre hvem som skulle komme i vår vei. Irene, Lise og meg. Vi snakket om sist gang, og vi lo høyt. Sist gang var det nære på. Sist gang gikk vi nesten for langt. Sist gang kunne det gått forferdelig galt og vi ville ikke hatt det på noen annen måte. Vi lo enda mer.
Fugler og gresshopper på fortauet hadde vett til å flytte seg. Vi var på jakt etter en mer primitiv sort. Når denne arten fikk kjenne lukten av lises parfyme og inviterende leppestift, synet av Irenes utringede topp, eller mine krystallblå øyne - så løp ikke byttet. Det sto paralysert og forsvarsløst mot våre usynlige klør og sylskarpe tenner. Som om det hadde hatt noen sjangse om det løp.
Irene stopper opp og snur seg i retningen de kom fra. Nå var ikke hælene våre det eneste som brøt stillheten lenger. Vi hørte en grov motordur i det fjerne og den kom nærmere. Lise trakk på smilebåndet og flekket hoggtenner.
Plutselig braste det et blått lyn forbi med et brøl og vi strakk armene ut. Det gikk så fort at vi måtte kikke på hverandre og lure på om han faktisk hadde sett oss. Motorlyden ble mørk, og det hvinte distinktivt i bremser. Såklart hadde han sett oss, skulle han klare å unngå det liksom? En blå Volvo Amazon 1967 modell brummet inn i en busslomme noen meter fra der vi står. Med nypolerte felger dypere enn middelhavet og en så blank lakk at selv kongens uniform nok ville blitt misunnelig. At eksonsanlegget var spesialbygd kunne høres på lyden, og bilen var stilriktig senket med ordentlige avstivede fjærer og støtdempere. Ikke med kappede fjærer slik som de fleste andre hensynsløse bileiere hadde hatt på en klassiker. Dette var virkelig et realt stykke bil, dette var Dyret.
En mørk skikkelse åpnet døren fra innsiden og lente frem passasjersetet. Vi kjente rutinen. Lise og meg i baksetet, Irene foran. Vi satte oss til rette i svarte skinnseter og jeg begynte å vurdere dagens bytte. En mann i slutten av tjueårene med antydning til tynt hår på toppen. Dette kompenserte han med brede skinnskjeggskotteletter langs siden av det runde ansiktet. Dette skulle bli enkelt. Amazonen brummet igjen, trillet ut fra bussholdeplassen og ut på hovedvegen. Jeg studerte girstanga og hvisket til Lise om hvor mye penere den hadde sett ut i en kvinnelig hånd. Lise fniste og lo. Mannen i framsetet så på oss med et flakkende blikk gjennom speilet. Dette var et tegn på at ting gikk i riktig retning. De sommergrønne engene suste forbi vinduet og det virket som om hans kropp ikke lenger var like komfortabel i det nøye innstilte førersetet. De trange slitte jeansene til Irene satte bilens temperatur opp med flere grader. Selv om hun så ut vinduet følte hun hvordan blikket hans skled ned fra den gule midtstripa og ned i fanget hennes gang på gang. Irene viste det ikke, men hun gliste av hele djevelens glede på innsiden. Jeg og lise fniste enda mer. Det var ikke til å ta feil av at skinnskjegget la merke til dette. Han hadde nå skiftet farge fra lyserosa til rød og bleik på en gang. Og for hver gang han vred seg i setet og så i speilet så fniste vi enda mer i baksetet.
Irene satt som en helgen, eller kanskje heller det motsatte. Trakk magen inn, struttet brystene ut og spredte lårene en anelse med jevne mellomrom. Føreren vår svettet i nakken og rullet ned vinduet med den kromfargede vindusveiven. Det blåste friskt i den nyvaskede kabinen, ble kaldt. Kort etter rullet han det fort opp igjen og hutret et øyeblikk. Så svettet han mer. Til byen sa vi vist at vi skulle. Men til byen ville vi aldri nå, det var tydelig.
Dyret malte og gikk langs vestlandsveiene, brølte litt når det ble giret ned i motbakkene. Men det fikk aldri helt slippe løs. Slippe løs og flekke rene muskler av metall og blyfri bensin. I våre øyne var det ganske enkelt naturmotstridig å holde et slikt beist i lenke. I en venstresving da skinnskjegget var nødt til å holde blikket av Irenes spenstige lår og heller på veien, kikket hun bort på ham med smale øyne. Så for seg dette nylakkerte dyret under hennes egen kontroll. Føreren klarte ikke lenger å sitte tilbakelent i setet. Han trampet urytmisk med venstrefoten når den ikke var opptatt med å kløtsje og gire. Kløtsje og gire. Bristepunktet var nær, det eneste spørsmålet som gjensto var hvordan. Ville vi med kløkt og smidighet kunne lure ham, eller ville vi måtte dra kniver igjen?
Og så, ut av intet svingte han kjapt inn på en møteplass og bråbremset. Lise og jeg ble direkte forfjamset der vi satt. Hadde han gjennomskuet planen vår?
-Jeg må bare ut litt- sa han med grautete stemme. Han trådte ut av bilen og gikk fra bildøra åpen, snublet bortover mot noen buskvekster et stykke nedenfor vegkanten. Stilte seg opp og pissa på det grønne gresset. Meg og Lise sluttet å le. Kunne det virkelig være så enkelt? Irene skled forsiktig over i førersetet og tok inn over seg synet av Dyrets hjerte. Tok et kraftig tak rundt det skinnbelagte rattet og vred om nøkkelen. Det tok et lite øyeblikk før skinnskjegget reagerte, og kom ramlende mot vegen med buksa på knærne og et fortvilt utrykk i det dumme runde fjeset. Men det var altfor sent. Dyret brølte høyt og spant ut igjen på evige vestlands veier.
Det var som vi hadde sagt, girkula lå mye finere i Irenes slanke hånd, og lange fingre.
