plainoldtrygve

Eg va lei alt snakke.

Grufulle spøkelseshistorier om ei elv bada i blod og sylskarpe tenner. Någen historier me røtter i sannheten, andre ikje. Fiskera kom hjem fra elvå om kvelden me et vildt blikk i øynene.. I ustand t å forklara ka d va di hadde sitt. Skrekken konne bare formuleras me ett enkelt ord: ?Bullshark.?
D begynte å bli på tide å sett mytå på prøve. Denne dødens kanal konne umuligt ver så fæle så alle ville ha d t. Eg levde lenge i den tro at eg sko klara å motstå fristelsen t å møta den fryktå. Men ikke någen hallitera på en pub fulgt av någen småulåvlige pils i parken blei d klart at denne ikje sko få gå uprøvd.

Eg klatra oppå d gula advarselskilte me den faretruende beskjeden: ?DANGER: SHARKS! - No swimming.? d va ingen vei tebage.
Me et (seinere oppdaga) surfekutt i leggen, småbrisen og i go gammal trygve-stil kliss naken tar eg og 2 kameratar sats å hoppe i d.

Eg blir tilstadig øverraska øve min egen genialitet..

Det begynner å nærme seg 3 måneder siden jeg satte fot på flyet mot Australia.
Det er vel kanskje først nå at ting begynner å normalisere seg. Det har blitt mye frem og tilbake og opp og ned, men jeg endte omsider opp i Surfers Paradise. Byen Surfers har vist meg både positive og negative sider. Noen av de negative kan leses om i tidligere innlegg. Det er et par ting til her nede jeg har lyst til å kommentere på.

Når man er ute og reiser så vil man fort innse at tyskere finnes over alt. Skulle man ende opp på en øde øy midt i middelhavet, så er det helt garantert at neste mann som går i land er tysk. I skrivende øyeblikk ramler det faktisk to vakre tyske kvinner inn på mitt rom. MEN: Den svenske invasjonen er et faktum.
Her i Surfers myldrer det av svensker. Svensk blir pratet rundtom hvert et hjørne, og blondinene sprader rundt bassenget dagen lang. Svenskene er overalt, danskene er tilstede og jeg representerer stort sett vår kjære nasjon Norge alene. Den skandinaviske union er komplett. Personlig synes jeg at det er fint vi kan konversere og jobbe med å holde på bondene vi har over egne landegrenser. Men ikke alle er like fornøyde.
Mine 4 andre romkamerater er av annen opprinnelse, og har forstått mitt overtak når det gjelder å plukke opp disse vakre blonde svenskene.  Denne skandinaviske språklige forbindelsen har derfor fått et navn. Hatet av briter, elsket av skandinavere, i dette hoteller blir ?the moon language? praktisert!

Jeg nevner mine romkamerater. Dette leder innlegget videre mot ?The Ratsnest?. Siden jeg jobber her på hostellet som vaktmester, så bor jeg i et arbeiderdorm. I teorien er det en leilighet med eget bad, kjøkken og TV som de som jobber på hostellet bor sammen i. I praksis er grunnen til at vi bor her at hostell-ledelsen ikke kan leie ut noe i så elendig stand. Tven er fra atten -pil-og -bue og funker ikke. Det samme gjelder vasken på kjøkkenet, og vi er uten kjøleskap. Alle hullene i veggene står i stil med alle sprit-tusjmerkene tidligere beboere har lagt igjen til oss. Toalettet er en vits. Jeg bor her sammen med 3 passe attraktive, sprengkåte britiske gutter og en diger kanader. Det renner flere jenter gjennom denne leiligheten på en uke enn det går pensjonister på den lokale bingoen! The Ratsnest er viden kjent gjennom de brede gatene i surfers. Jeg kan bare si at jeg med stolthet bor her i dette hølet av en leilighet.

En ting de aller fleste backpackere vil få et visst forhold til, på godt og vondt, er hostell. Hostell finnes de fleste steder, små eller store byer her nede. Hostell er et slags hotell, der man sjekker inn og ut og betaler pr natt, man får et rom, et bad, og en seng.. forskjellen er at på hosteller deler man rommet og badet (noen ganger senga?) med flere andre. Alt fra 5 til 20 mennesker. Man får tildelt en køyseng, ett sett laken, og en nøkkel. Standarden på hostellene varierer som natt og dag, man kan ha flaks og uflaks. Man skulle tro at prisnivå skulle avgjøre hva slags rom man kan vente seg, men dette er dessverre ikke alltid tilfellet. Priser for å bo på ?dorm? som det kalles varierer fra $15 - $40 pr natt, noe som gjør det gunstig for backpackere, utkastet ungdom og andre med et strengt budsjett.

  Fenomenet hostel er en ganske genial ting. Du bor altså med 14 andre fyllesjuke, svette og festglade personer, og det er garantert at noen av dem e tyske. Tyskerne er nemlig øve alt. Disse 14 personene deler ett bad, ingen går på likt. Sjansen for at ingen av dine romkamerater snorker er vel egentlig like stor så å vinne i lotto, og eneste mulighet for å forhindra heile verden å ha fri tilgang t dine eiendeler er et bittelite skap, uten hengelås. I store dorms er det alltid noen som har sex. Dette er lett å legge merke til både fordi aktiviteten foregår i køyseng, og fordi sengene er så billige at de knirker verre enn ei 76 år gammal kjerring med leddgikt.
 Men du får seng, plass i kjøleskap og fri bruk av kjøkken. Og så får du møte enormt mye forskjellige folk, og de aller fleste i same situasjon så deg.

Hostel er tøft!

Da Bon Scott skrev Sin City en gang før 1980 må han ha ment dette stedet.
Stedet med det småironiske stednavnet Surfers Paradise.
Her finnes riktignok bølger og nok av surfere, men det virker som om byen lever i den tro at den har tatt patent på Australias surfbare bølger. På stranden ser man mer silikon, bolemuskler og plastikk enn det finnes i det lokale Wax Museum oppi gata.

Byen ligner mer på en etterligning av Miami enn en kystby i Australia. Langs strandlinjen står, sammen med palmene, skyhøye bygninger så langt øyet kan se. Her står også digre bygninger med diverse amerikanske merkenavn på. Mc Donalds, Red Rooster, Burger King, Wendys, og så videre. De eneste australske butikkene som ser ut til å overleve her i sentrum av surfers, er suvenirbutikker, og såkalte surfebutikker. Dette er butikker som har et umenneskelig digert utvalg av overprisede shortser, t-skjorter og sandaler med velkjente merkenavn på.. Men som ikke har et eneste surfebrett til salgs.
Først når mørket faller på får man øye på de mange neonfargede lysene fra byens sjenerøse utvalg av nattklubber. Det eneste som skiller dem fra hverandre er navneskiltet, ellers er de identiske på innsiden. Bak barene står jenter som får prostituerte til å se overkledde ut. Ved dørene står de maktsyke vaktene som ikke skyr noen midler for å få viljen. På dansegulvet står det mengder av fulle ungdommer som ikke ser ut til å bry seg om DJ?en er en tonedøv russer med større taktproblemer enn en galloperende hest med tre ben.

Det er allikevel ikke før i slutten av november at syndens by viser sitt sanne ansikt. Da begynner fenomenet ?Schoolies.? dette er i bunn og grunn ganske likt russefeiringen hjemme. Elever som er ferdige med high school velger å feire sin egen suksess med et usunt forhold til alkohol over en periode på 3 uker. Felles for Australias schoolies er at alle sammen kommer til Gold Coast, og sentrum av Gold Coast er selvsagt Surfers Paradise.. En annen ting er at mange her blir ferdige med high school i en alder av 17. Kort sagt: se for deg tre uker med 6-10 000 elleville 17 år gamle russ løs i gatene i sentrum på en stor by. De 3 første nettene hadde et jevnt snitt av 50 arresterte pr natt. Skrekkhistoriene er mange, og fryktelige. Det var bare hell som gjorde at ingen ble drept da en gjeng schoolies bestemte seg for å kaste et kjøleskap over rekkverket på balkongen? i tiende etasje. Samtlige ble arrestert, siktet for mordforsøk. Schoolies sloss, spyr, besvimer, faller, slår seg, sloss litt mer, puler i busker og bak hushjørner.

Syndens by med de skyhøye bygningene, de hvite marmorveggene, de utallige paraplydrinkene og med gater badet i suvenirbutikker har lagt seg på rygg, og jeg har brutt gjennom fasaden og sett hvordan tingenes tilstand virkelig ligger an.
Det hele provoserer en rekke følelser hos en norsk backpacker i en alder av 19:

Mistro til myndighetenes evne til å kontrollere situasjonen.
Avsky til spyflekkene i gatene og sprøytespissene på stranda.
Småangst for at noe skal gå skikkelig galt en dag.
Beundring av ambulansepersonellets pågangsmot.

Men sist og absolutt ikke minst kjenner jeg skjær og grønn misunnelse, og et evig savn tilbake til min egen russetid i mai i år.

after en gang litt bakrunnsinfo:
på min reise her i Australia, kombinerer jeg opplevelser og reising med jobbing. dette ev flere grunner. det kan være en god erfaring, en opplever arbeidsforhold og jobbekultur på en helt annen måte enn som vanlig turist, også blir det litt ekstra i reisekassen. for øyeblikket jobber jeg på en gård, langt fra sivilisasjon. derfor leier jeg og to andre kolleger et hus i nærheten av gården. huset og omstendighetene rundt det er et helt kapittel for seg selv, så det får bli et annet innlegg.
for å komme til saken: kjøleskapet.

vi bor her som sagt langt fra sivilisasjon og har ingen butikker i nærheten. dette gjør det veldig vanskelig å få gjort hyppige innkjøp av varer, samtidig som det lille kjøleskapet gjør at vi ikke får noen særlig mulighet til å hamstre.

i dag var det lang dag på jobb. da jeg velta en hel stabel med fliseinfiserte paller på overtid, hadde jeg stort sett en enkelt ting på hjernen; MAT! mye av skylden for sulten velger jeg å gi kinesere. jeg hadde nemlig med en kopp kinesiske nudler som lunch på jobb. det kineserene glemte å skrive på nuddelkoppen var INNIGRØNNSVARTESTERKT! etter tre kjefter trodde jeg leppene mine skulle ta fyr og damp stige ut av ørene mine, dermed ble det lite lunching på meg.. jævla kinesere!
jeg ankommer omsider min ringe bolig, ransaker kjøkkenet for alt spiselig.. men kjøkkenet har tydelige spor av at det er over en uke siden sist handletur, og er nesten heelt tomt. i kjøleskapet finner jeg følgende: pannekakerøre nok til to og en halv pannekake, en boks med bønner i tomatsaus, en halv brun banan, salami utgått på dato og philadelphia-smør. i frysen ligger det en bitteliten kjøttpai og i skapet står det en boks cornflakes og noe mel. Helvette.
Dagens Regel: Man tager hvad man haver!

steikte to og ei halv pannekake i masse olje, for å få med mest mulig næring. åpna hermetikkboksen med bønnene med en brødkniv og heldte dem over i en skål. dette fordi vi ikke har ovn, og mikrobølgeovnen er så lite glad i metall. av samme næringsprinsipp hadde jeg i masse salt og pepper. (som jeg stjal av canaderen jeg bor med.. muahahha!) og pælma skåla sammen med den lille paien i mikroen. jeg kasta salamien og den halve banana og hadde et øyeblikk et vagt håp om at bananfluene skulle slå følge med sin navnebror. da dette var gjort tok jeg en kikk inn i mikroen og oppdaget at skåla med bønnene var i ferd med å spraylakkere mikroen innvendig. om dette var fordi de ikke likte å dele plass med paien er jeg ikke sikker på, men de virket noe hissige.
jeg satte med ned ved kjøkkenbordet sammen med  dagens middagstallerken. pannekaker, bønner og pai i skjønn forening. for å gjøre det hele enda mer interresant, og for å bruke mest mulig av det jeg hadde til rådighet, pyntet jeg pannekakene med litt knust cornflakes.
middagen er servert!

for våre nye lesere kan d godt forhåndsinformeres at jeg har tatt turen til australia for å bli her en stund.
å ta hele historien fra begynnelse til slutt kan fort ta sin tid, derfor er dette kun et kort inlegg om bakvendtland.

det faktum at australere kjører på feil side av vegen var jeg klar over før avreise, men det slutter ikke der.
noe av det første jeg merka da jeg gikk av flyet her nede var man tydeligvis skal stå på venstre side av rulletrappen når man ikke beveger seg. dette fikk jeg nøye og relativt høylytt forklart av en travel japaner i form av gebrokken engelsk.
"dette skal jeg få notert" svarte jeg høflig mens jeg lo innvendig av denne korte hissigproppen.
  noe av det mange arbeidere har til felles er at de er veldig glad i få betalt for arbeidet sitt. jeg er inget unntak. dette var letere sagt enn gjort, skulle det vise seg. for å få betalt må man nemlig ha et skattenummer. for å få et skattenummer må man ha en bank konto. for å få en bank konto må man ha en adresse, og for å få seg en plass å bo må man ha penger. for å få penger må man ha en betalt jobb. ironisk?
  den gode norske middagen, eller kveldsmaten har man her nede, men den heter vistnok "tea". som i tepause? som i kaffepausen man har på jobben midt på dagen? jeg er forvirret.
  girspaken på traktorer er som hjemme, på høyre side, mens håndbrekket er omvendt. til og med bremsene på trøsyklene er snudd om!
i går måtte jeg ta motet til meg og bite i det sure eplet. kjøre bil på vegen.
det var ikke før jeg satt med et ratt mellom hendene at det faktisk gikk opp for meg at jeg hadde satt meg inn på førersiden. jeg tok på meg solbrillene for å skjule de nervøse rynkene i pannen.
girspaken er på venstre side, og blinklys-spaken er byttet ut med vindusvisker-spaken.jeg håpte mine medbillister forsto at i den vestrevendte rundkjøringen betyr ett visk at jeg skal til høyre, mens kontinuerelig visking betyr venstre.

hva har vi lært i livets harde skole denne gang?
japanere er hissige og å kjøre bil på vestre side er som å tørke seg i ræva med vestre hånd mens man balanserer en tallerken på høykant på hodet og knytter skolissene på likt.
helvette.

i likhet med spurven har ungdommen et medfødt opprørs-og oppbruddsinstinkt, en følelse og visshet om at en dag skal den tjukke bortskjemte fuglekroppen veltes ut av det lune fuglereiret. i en blanding av frykt og adrenalin skal skrale vinger hindre det vettskremte fuglekreket i å treffe bakken med et klask. realiteten sparker vår fjærkledde venn i skallen.
det er et kjent fenomen. ungdom som skal ut og oppleve verden.
  det er nesten som om veggene på gutterommet begynner å krympe, og godstolen i stua virker ikke like behagelig lenger. en får en uro. en følelse om at en egentlig skulle vært et sted. et annet sted. det er vanskelig å slå seg til ro i den samme gamle senga, og man ligger søvnløs og tenker. kjenner på trangen til å dra herfra. om dagen kan man sitte i timesvis og glo på sjøens fjerne horisont. hva finnes egentlig på andre siden?

Iført rød uniform vandrer vi det ganske land.
vi sprer frykt langs betongbelagte vegger så det knyter deg i magen og renner kaldt ned ryggen på førsteklassinger. vi er kompromissløse og lar ingen komme i vår vei. vi terroriserer systematisk, men ikke tro du er trygg. våre vannpistoler er mange og våre sprit tusjer brede, det kan hende deg!
hemningsløst kontrollerer vi dagens gang. svarer du oss, har du allerede falt gjennom den tynne isen du engang sto på.  med alkohol og adrenalin pumpende gjennom vårer årer, med vannbøtter under armen og flere knuter i lua enn fjortisser har kviser patruljerer vi skolen. dette kommunalbygget tilhører oss!
vi er russ 09, og du ligger jævli tynt ann!

det er en kjent sak at det er når du ikke har tid eller mulighet til å skrive blogg at det plutseligt blir interessant igjen.

det er mandag, og jeg er alene hjemme en stund. det gikk opp for meg at det ikke fantes mat i huset da jeg kom hjem og var klar for en skikkelig lekseøkt i går. det ble en overprisa ferdigpizza på den lokale statoil'en, noe som ikke er særlig rasjonelt. så i dag bestemte jeg meg for at det endelig skal bli system i sakene!
etter skolen idag gikk jeg rett på bibloteket og lånte to bøker til særemne, og når jeg var på butikken for å kjøpe inn mat og øl til å klare meg en stund gav jeg alle myntene mine til en mann som sa han samlet penger til fattige gatebarn. om dette var sant eller ikke vet jeg ikke, men han får ihvertfall kjøpt seg en kopp kaffe.
  da jeg kom hjem laget jeg kylling-gryte til middag..  (okey, det var settes-i-mikrobølgeovnen-i-5-min-kylling-gryta, men uansett)
så mens maten sto i (mikrobølge)ovnen så lesset jeg en større mengde klær i vaskemaskinen så nå kan jeg faktisk se hvilken farge gulvet på rommet mitt er igjen. jeg satte meg i sofaen med en tonn bøker om diktanalyse, sammenhengen mellom rock og tekst, klar til å absorbere all kunnskap som kunne hjelpe meg med særemne som skulle vært ferdig i går.. alt gikk så bra
MEN SÅ..

fikk jeg for første gang på 3-4 uker en ufattelig trang til å blogge. hvorfor i helvette skulle denne trangen komme nå? jeg er sent ute med særemne, har matteprøve i morgen og på fredag skal jeg levere en diger slektsoppgave jeg såvidt har begynt på og som kommer i tilleg til en halvdagsprøve i naturfag.. og jeg sitter her å blogger!?

noen ganger forstår jeg ikke hva som feiler meg og virker det som om dette i tilegg kan resultere i et forferdelig dårlig inlegg på bloggen min..

nei å nei!

litt bakgrunnsinfo:
  16ene februar reise trygve t Afrika me hans far, stemor, et par halvsøsken og ei stesøster. denne samensetningen  aleina e grunn t bekymring, men nå ska me kje tenka på d. turen går t Tanzania i øst-afrika, rett onna equator. oppholde ska vara i 2uger.
  tiå flyr å plutseligt har kje eg rokke å slappt av i 3 sek før d bare e 3 dage t eg ska avgårde. eg har kje vaskt kler, kjøpt solkremt, fått tag i film t kamera, å e langt ifra pakkelistå. dette e dermed et lide forsøg på å få samen ei pakkelista.. t en viss grad iallefall.

pakkelistå:
- Pentax analog kamera fra 1980 + svart kvitt 400-film
- Canon EOS 400D + 300mm Objektiv.
- Canon EOS analog kamera.
- solbriller
- solkrem.. (ække d litt femi'a?)
- shorts
- ei goe bog
- Særemneoppgaven
- HIstorieoppgaven
- Ipod + headset
- tannkost

någe du ville hatt me deg for to uger i afrika, så e du velkommen t å kommentera.

får eg sjangsen t å oppdatera statusen på reiså, så ska eg låva å skriva her, men udenom d så låve eg full raport når eg komme hjem. ønsk meg goe tur, så snakkes me i mars :D

d e slitsomt å mangla konsentrasjon.
d e spesielt slitsomt å mangla konsentrasjon når en tar almenn påbygg.
  å sitta i time itte time å vida at dette stoffe, disse ordå så nå bane seg vei inn d eina øyra å ud d andra, denne informasjonen her ska hjelpa meg i min søken itte ei framtid. uansett kor møje eg ber eller true disse ordå om å slå seg ner i hjernen min, så blånekte di.
  eg lokke me grillpølser og is t halv pris, men som någen japanske sightseeing-turistar me kamera ront halsen, passere di rett gjennom uden å ta en pissepause engång, å d einaste di legge igjen e turistbuss-dassen samen me en fine samling brukte pappkoppar.
  d går rett å slett ikje ann å få tak på di, hovedsakligt fordi japanere e så kortvokste, men mangelen på konsentrasjon i timane føre t merr å lesa hjemma, å d e jo nestene ennå verre igjen. en sitte der me en rødsprengt fage i tryne å gjenntar setningar om igjen og om igjen, som en dårlige tekstredusert tyske techno-sang der refrenge går om igjen å om igjen. men d e sama kor mange gånge sangen og refrenge går om igjen, du får aldri me deg innholde. d blir som å lesa innholdsfortegnelsen på en frokostblandingsboks kun for å finna ut at den ikkje e tilstede.

tiltak:
trygve vurdere innkjøp av en krabbe-håv så eg kan få fanga disse bittesmå japanarane så bruge hjernen min t motorveg, eventuelt å innføra bomavgift.

eg har sitt på andre sine bloggar at til å me lokale skribentar, me reint stavanger-blo pumpane i årene, velte seg i "de lærde skrivemåter". fust tenkte eg at så kommersielle sko eg nå ikje bli. men me nermare ittetanke må d ver en goe måde å få brugt skrivespråge, og derme få øvd litt på d før eg nå ska opp i diverse eksamenar.. spesielt nynorsk.

når eg no sitt her og kjikkar på bloggen, og på mine eigne skolekarakterar, undrast eg på om eg ikje skulle gjera akkuratt det, nemleg å skriva på landsmålet nynorsk. etter ei stund kunne eg då kanskje forbedra denne 3er'en eg til dags dato sitt i fanget med.

eller kansje jeg skulle skrevet på bokmål, som jo er mitt hovedmål på skolen, og det eneste jeg er garantert å komme opp i til våren. den kunne også helt klart hatt bruk for litt finpuss.

perhaps the radient language of english would look best on my blog. my dead-and-buried english knowledge is centanly up for the challange! my blog would also have a international apeel. however.. me trying to write my best in a language that has rules, defenitions and grammar, is risky. and thers no doubt that my text contain certain faults.

for d e jo klart. når eg skrive dialekt, og skrive feil, kan eg jo nettopp bruga d t forsvar. d e dialekt!

eg vil no prova ut desse konsepta, og derfor vil no dei neste inlegga mine vera på forskjellege språk. kviforeitt språk dei er på blir opp til deg sjølve og finna ut.

d besta å versta av 2008:
eg vil nå ta for meg någe av musikken eg har gått t innkjøp av d sista åre. møje av d e ny musikk, någe litt eldre. i denne samlingå finns musikk av alle typar, og eg ska prøva å omtala plater for en kver smag. eg vil og merka at dette e musikk eg på lovlig vis har kjøpt, og CDar så e mine til odel og eie.

Nueva Etica - Inquebrantable

Nueva Etica e et vegan straight edge band fra argentina. fust må eg bare få sei at introen på denne cden e den sygaste å mest intressange eg någen gång har hørt. videre fra introen treffe de spanske tekstanedeg rett i tryne. Nueva Etica legge ingenting mellom i dette albume, og heila albume flyte gjennom ganske greit. någen av sangane mangle litt særpreg og kan fort bli litt for anonyme, men de sprer di beste sangane fint øve heila albume, og avslutte sterkt me den siste sangen; "La familia nuca muere" albumme gir øyrene dine gjennomført og skikkelig bank, før outroen legge seg forsiktig fra seg. absolutt et album så e verdt å få me seg, men d kan bli vanskeligt å få tag i. pladeselskabe hette "New Eden Records" og bandets myspacesia e her http://www.myspace.com/xnuevaeticax

Kent - Tillbaka Till Samtiden

Heilt klart en av årets største skuff.
dette minne merr om tankelaus mainstream puppe-techno enn mesterverk me tidligare har fått servert av våre svenske naboar. lydbilde e fremdeles solid, men d kan hørras ud så de nå (til min store skrekk) har gått øve t elektriske trommer. d finns ingen struktur i albume som helhet, eller ingen rød tråd for å sei d sånn. den einaste sangen som e verdt å hørra någe på her e "Ingenting" men den har allerede radioen maltraktert og ødelagt ved å spela an 20 ganger dagligt den gången pladå va nye. konklusjon: Joakim, Sami & Markus, get your shit together på neste plada!

Go Ahead Drink Drink - Go Ahead Drink Drink

Oslobande komme her me en EP itte å ha fått platekontrakt itte en opptreden på Garage i forrifjor. Bande spelte på Stavanger Hardcore-Festival på K-Lab i August å fekk en heller kjølige mottakelse av publikum. om det skyltes at d ikje va "Hardcore" nok for hardcore-fansen, eller d faktum at di snakkte piss om di andre bandå på scenen, får bli usakt. men d va uansett et friskt innspel i den knallharde line-upen av band den kvelden. EPen drar deg fra første sang inn i en alternative trommesalve sammen me melodiøse bass-speling. vokalen e litt irriterane i lengden, men eg syns di gjennomføre stilen bra. di får t alternative indy-musikk me innspel fra hardcore og ska, uden at d hørres drid kjedeligt ud, å d ska di ha cred for. men at dette e den fuste utgivelsen deiras merkes. de har en del å øva på, spesielt me tanke på tekstar, lydbilde og samspill, men for et utgangspunkt! tomer opp for Go Ahead Drink Drink! myspace: http://www.myspace.com/goaheaddrinkdrink

Metallica - Death Macnetic

årets mest omtalte plada? eg kan bare sei me ein gång at eg ikje hadde store forventningar t denne pladå, itte at metallica gjekk på smell itte smell me St. Anger, Frantic å ikje minst Some Kind of Monster-DVDen. men då eg satte sjevå på, og fekk hørra di 2-3 fusste sangene, gjekk d opp for meg at Metallica faktisk har forstått d. New-Metal å Dr. Phil-DVDar e ikje d fansen trenge, å ikje d folk vil ha. me denne pladå går Metallica tebage t røttene, og spele (endelig) Thrash-Metal igjen!
når ekstasen for at Metallica e tebage har lagt seg, merkes d at d har våre lenge si sist. eg forventa heilt ærligt merr av James & Co me tanke på at di har holdt på i en mannsalder. trommene konne våre merr oppfinnsomme, og det merkes spesielt i den siste sangen, "My Apocolypse" at James begynne å dra på årå, stakkaren blir jo anpusten! lydkvaliteten e og bemerkelsesverdigt dårlige t å ver et så stort band, men d kan ver me vilje for å få den thrashy sounden. Metallica e tebage, men bør kansje jobba litt merr på neste utgivelse?

Kamikatze - Knit and Trash

den beste beskrivelsen på denne pladå e ganske enkel: in your face!
d svenska punk-bande spelte og på Stavanger Hardcore-Festival, samen me Go Ahead Drink Drink, Sista Sekunden og mange fleir. line-up'en på bande e en langhåra pøbel på bass, ei slagkraftige dama (!) på trommer, og ei hissige blondina på gitar og vokal. eg e øvebevist om at alle me sans for go' gammaldags i-ditt-ansikt-punk må digga dette bande. d gir deg følelsen av å kjøra utfor et stup me en tidsinnstilt bomba teipa fast t skallen me gaffateip. sounden e så farligt heftige at eg tror du kan vekka både bestemor i 3. etg og sansynligvis ta live av bikkjå t naboen om du spele høgt nok. sangane e korte, alt mellom 0:40 sek t ca 3 min, någe så gjørr at di 10 sangane pladå inneholde fyge avgårde i en fei. dette e ikje CDen du ska setta deg forran peisen me en opp te, dette e punk, dette e fantastisk!


The Hold Steady - Stay Positive

amerika-bande The hold Steady va i gronnen et ganske ukjent band for lille musikknorge, me sin mainstream bruce springsteen-lignande musikk. men så kom Stay Positive.
denne pladå e så grundigt gjennomført at eg personligt syns The Hold Steady fortjene en medalje. di har en så snill men alligavell rocka sound, og følge alle snill-gammal-rockens oppskrifter, på en sånn måde at d blir en fryd for øyra. allerede intro'en hørre du på trommene at bande finne inspirasjon hos Iggy and the Stooges, di drar på me en behagelige vokal, og kjøre refreng om igjen og om igjen. de e klart veldig bunne fast av stil, men klare alligavel gi kver sang sitt eget særpreg, blandt aent me forskjellige instrumenter. på denne måden blir heila albummets 11 spor liga spennane og lige underholdane. tørr eg påstå at di e kansje årets beste utgivelse?

FORTSETTELSE FØLGER!

åre 2008 bestor av ei uendelige rekka oppturar. her e di offesielle (og någen uoffesielle) oppturane i åre så har gått i kronologisk rekkefølge:

nyttårsfeiring hos tea & tale.
d blei en heidundrane start på åre me feiring av d nya åre, når me satt i skogen å grilla, trilla på traktordekk, skata i skatehallen på gruda og såv i skatehallen i minusgrader..!?

 
Tur t Afrika
en gång i februar reise familien Årsvoll/Risa t Tanzania, Afrika i 10 dager. d va en opplevelse udenom någe eg någen gång har våre me på før. meir om denne turen i et annet innlegg.


Bilde-tyveri!
eg fekk beskjed av en venn at eg burde senda inn foto bidrag t Ryfylke Utstillingå. eg sendte inn någen innramma svart/kvitt foto og joda, di kom me :)
Ryfylke Utstillingå e en flyttane utstilling me forskjellige kunstnere så sko bli vist i, nettopp ryfylke. Bildene mine va t salgs for 900,- stk. då denne flyttane utstillingå blei vist i Sauda (såklart) blei bildene mine regelrett stjålne. någen har vandra inn på denne utstillingå å plokkt me seg de 2 bildene mine å bare vandra ud igjen. ingen andre bilder blei stjålne, så eg anntar tyven va svage for svart/kvitt foto.
eg anntar eg bør ta d så et komplement at någen vil gå gjønå så møje trøbbel for å få henga opp kunsten min hjemma, og bildene blei erstatta av Ryfylke Kunstlag så oppførte seg veldig profisjonelle vedrørane heile sagen. men d e fremdeles ganske ergeligt. om du vett någe om dette, kan du få låv å legga igjen en kommentar.


snowboard-turar!
di obligatoriske turane t snøen så blei fåretatt på nyåret. då tenke eg spesielt på turen t Sauda, der eg bokstavelig talt måtte såva på et golv me jakken så dyna, å baggen så puda som følge av at eg ikje hadde komt på å ta me såvepåse og liggeunderlag, sjønt eg viste me sko bo i en gymsal. eg måtte svelga någen mellomstore kamelar og følte eg hadde et digert HYKLER-stempel i pannen, då eg kasta meg på et kristent arrangement for å komma meg på fjelle. d va på oppfordring av min gode venn Andreas, så eg stille han som medskyldige. men den dagen på fjelle va legendariske. d va fantastisk ver, å meg å Andreas jekk langt udforbi løypene for å kjøra off-piste i nysnøen. d blei avslutningen på sesongen, men sånne dagar kan du leva på heile sommaren.


Trygve blir 18.
eg tar endelig stege inn i voksenverden, og erklære meg for sjef øve meg sjøl. dermed tar eg sjøl d totale ansvare for min egen utvikling og fremtid. eg kan kjøba alkohol, ta billappen, komma inn på Tribute uden verge, men viktigast av alt, kan eg leia 18-årsgrense filmar!


Lappen!
itte 18 år, 2 månar å 6 dagar me venting på endeligt å få kjøra låvligt på veien, blir ønske endeligt innvilga itte en heller ubehagelige oppkjøring hos statens vegvesen.
27. mai 2008 blei norske veier betydeligt merr trafikkfarlige. ser du en grønne mercedes stasjonsvogn, pass på der ude!


HOVE!
Definetivt årets høydepunkt!
merr om hove i et seinare innlegg.



Lundehaugen VGS
itte å ta bilmekanisk på gand (någe så på mange måtar kan samenlignas me et år i barnehagen) va d klart for pugging, prøvar, hissige lerara å stress; d va nemligt klart for almenn påbygg. Lundehaugen viste seg å ver en betydeligt hyggeligare plass enn Gand, miljømessigt. klassen virke veldigt greie, lerarane e.. ehm.. di e lerara. ser fram t siste halvdel av åre samen me klassen, klasseturen me ska på å ikje minst russatiå! :D


Bang Kræsj!
itte å ha kjørt feilfritt i et halvt år, fekk plutseligt 1/2 sekunds uoppmerksomhet uante følger. eg kræsja i rauå på bilen forran. någe høydepunkt e d jo absolutt ikje, men eg følte kansje hendelsen fortjente en plass her. å koss jekk d? eg hadde max 40km/t så bilen eg kjørte på fekk en 2 cm lange sprekk i bakskjermen.
på min bil derimot, jekk begge lyktene, grillen, pansere, AC-viftene, kondensvarmaren, radiatoren å burtå. radiatoren sprakk å hoppte av festene, og klemte på viftereimå så lagte en truane hissige lyd.
eller, en forenkla versjon: d jekk t helvette.



Bilen på veien igjen.
itte omtrent ein måne me bussing, og fysisk trim i form av gange, fekk eg endeligt bilen på veien igjen. d måtte en go del nye deler, og en hydraulisk girkasserens på d lokala bilverstede t før mercedesen blei kompis me meg igjen. men atter en gang er vi da gjenforent i kjærlighetens navn.. elle någe :P


Foto-prosjekter.
mot slutten av åre møtte eg Ingeborg Skrudland gjennom Tale. Ingeborg e profisjonell freelance fotograf, og tog tale og meg, og en gjeng andre ungdommar ud på foto-sessions. d va enormt lererikt og ga meg masse inspirasjon som fotograf. du kan sjekka siå hennas ud på www.ingeborgskrudland.no


Tatovering.
Den 18 desember va d ingen bønn. d va klart for nåler, blekk og blod. itte 4mnd venteti va d endeligt min tur t å bli merka for live. Haugesunderen på Solid i stavanger tog godt imot meg, og Michelle satt å holdt meg i handå, søde så hu e. rett onna 3 timar seinare, va eg fremdeles den goe gamle trygve, i en litt nye innpakning.

enter 2009:
me har nå, via ei temmeligt passande fyllekula, entra åre 2009.
ett av mine nyttårsforsetter for åre, va nemligt å laga meg en blogg, sjøl om eg ikje e heilt sikker på koss d fungere. men si eg nå ligge her sjuge å jævlige, å begynne å bli temmeligt leie ferie (ja faktisk!) å sett på d faktum at bloggen nå e nyoppretta å at eg derfor ikje har någen lesara, så fins d ingen gronn t ikje å kasta seg rett i d.

mine visjoner om bloggen:
gi lesere, og kansje meg sjøl en litt bedre innsikt i ka så skjer ront og i live mitt.
finna ud for meg sjøl ka denne bloggingå består av, "what it eats" me andre or.. her komme d t å bli opplyst om nyttige, og kansje ikje fælt så nyttige hendelsar vedrørande trygve, d komme t å bli konsert-anmeldelsar, musikk-synsing, og me tiå blir d nok å ta pulsen på reisemål og festivalar.
what it does not eat, blir syting, klaging å grining. dette blir ikje en plass der eg ska fortella verden om koss jævligt d e å ver meg, hovedsakligt av 2 gronnar: d e faktisk ikje jævligt å ver meg, åsså blir d driiiid kjedeligt å lesa på.

eg ser fram t et spennane 2009, og håpe eg får mulighet t å meddela så møje informasjon så muligt gjennom denne bloggen, og håpe og eg kan gi dåkke lesera en (tørr eg sei) opplevelse.